Uffda, tenkte nok ballettdanseren da nøklene glapp og falt i elva.
Oliver synes nok det er litt kjedelig hos tante i påska. Hun ligger jo bare å leser påskekrim. Oliver har nok mye mer lyst til å gå på ski sammen med Agnes, men hun går jo så fort så det er ikke så lett å henge med. ”Bare vent til jeg blir stor” tenker nok Oliver. Agnes ser etter sola og er møkk lei klisterføre. Hun angrer nok på at hun brukte pengene på solkrem før påske. ”Skulle nok heller brukt dem på sjokolade” tenker hun nok. Lars sitter ved bordet hvis enn studerer bildet godt. Han har nettopp vært ute å tatt bakkerekord i bigjumpen som pappa har lagd. Johanna er kanskje på besøk i det grønne huset som en kan se på bildet. Der bor Torleif. En mann hun ikke kjenner.
Siden dette er et speilbilde kan det se ut til at jeg kjører i 180 km/t. Det stemmer ikke. Bilen har kun toppfart på 152 km/t.
Svetten siler nedover ryggen. Lett svie i øynene av salt. Bakglatte ski, tung sekk og pulk på slep. Vi er på påsketur og eg veit hva man har i vente.
Først. Hente ved til bålet. Noe som nødvendigvis ikke så lett når fruen har valgt campen på den beste solplassen, den plassen helt uten vind men milevis fra tørrvedskogen. Her er det bare å vandre om det skal bli varme pølser. Saga har man glemt hjemme, så her er det bare å knekke. Knekke det man kan.
Faen.
Skiskoene er full av snø og kvist før man har første håndfavn med ved. Barna roper etter bål og pølse.
Endelig har man fått sånn passelig med ved, i alle fall sånn at det skal bli pølsebål og kanskje en kaffekok. Bålet har ikke brent lenge før man ser det forsvinn langt ned i snøen. Svart røyk siver opp på grunn av mangel på oksygen. Røkte pølser smaker og godt. Man gjør et siste forsøk på å få kaffen kokt. Litt uheldig er man og kjelen veltes, fin lys damp siger opp og man veit med sikkerhet at siste pølse er blitt varm for man går faen meg ikke ut i skogen igjen.
Heldigvis har man planlagt aktiviteter for barna sånn at ikke dagen skal bli alt for lang. Isfiske denne gang. Isboret er småsløvt, men man kommer nå gjennom isen etter noe strev. Fiskeutstyret preges av å ha blitt pakket fort ned sist da det var i bruk, backlash og surr tyder på at det var en forbanna mann som pakket. Surren får man opp etter en stund sjøl om barna masser en hel del. Fruen roper og spør om kaffen er klar og maggoten ber sin siste bønn før fisket endelig er i gang. Det småsløve isboret gjør at man kun har klart å bore ett hull, med det resultat at det blir noe amper stemning rundt hullet. Hele ungeflokken skal fiske samtidig med det resultatet at det blir en kjempesurr. Utstyret blir pakket ned igjen med surr og alt. Maggoten smiler lykkelig i boksen (minus de tre uheldige som ble valgt) sammen med abboren og ørreten som svømmer lykkelig og glad under isen.
Vell, man får lage hopp i stedet for isfiske. Spaden orket eg ikke å ta med, så man gjør så godt man kan og gafler til ullvottene er så våte og fulle av snø at de ligner mer på en nytova sau. Hoppet er klart, men da har ungene forsvunnet i sin egen lek. Men, man får jo prøve hoppet. Toppfart må hentes på grunn av gammel klister fra sist påske. Fruen ser imponert ut i svevet, men det vare ikke lenge. Allerede i lufta veit man at skiene kommer til å knekke, men man forsøke likevel på et elegant telemarknedslag uten at det går bra.
Øm i kroppen pakke man sakene og legger i vei hjemover fra påsketur. Det siste man ser før man forlater campen er familien som skir fort nedover mens man sjøl vasser til knes i snøen.
Da er det bare å motivere seg til en ny påskedag og en ny påsketur.
Bestefar hadde nok ikke likt at vinduet hans i saufjøsen er knust. For eg satt nok der, akkurat da bestefar kom inn til kaffe etter å ha satt inn et nytt vindu i saufjøsen.
Han sa ikke så mye. Han kom inn døra, trakk strikken rundt armene opp, så mot bestemor og gikk mot plassen sin. Den på vaskensia. Han satt seg rolig ned, så ut av vinduet. Man kunne lukte nyvasket mann. Ekte sterk barberlukt.
Bestemor reiste seg og serverte kaffen. Nesten full kopp. Sukkerskåla var full og stod midt på bordet. Store hvite sukkerbiter.
Eg og bestemor satt begge og ventet. Ventet på godlyden. Bestefar tok det rolig i dag. ”Nååå drengen?”. Ingen svar fra meg. Det var egentlig ikke så mye å svare på. Han strakk seg frem og tok tak i en sukkerbit. Brukte ikke skjea. Holdt sukkerbiten lett mellom fingrene. Tok den opp mot munn og plasserte den mellom leppene. Så ut vinduet. Tok tak i koppen. Nå kommer godlyden snart tenkte eg. (Sikkert bestemor og.) Helt stille. Verken eg eller bestemor ga en lyd. Koppen kom opp mot munnen, eg ser et lett pust fra bestefar og så kommer den .”Sluuhhuuuuurp”
”Sluuhhuuuuuurp” , ”Sluuhhuuuuuurp”
Koppen settes ned igjen og eg og bestemor smiler mot hverandre.
Til neste år skal jeg huske på tannbeskytter til hockeykampen mot Canada. Da vinner vi sikkert.
Da eg var liten fantes det ikke BMX. I alle fall ikke i bygda som eg bodde. Der kruset vi rundt på Apachesykler med laaange seter og girspake mellom bena. Yes, tøffe var vi.
Formen har ikke vært helt på topp iår. Sikkert derfor det er fint og koselig å stå i heiskø.
«Lillebror er så teit. Han skjønner seg ikke på blomster og sånt»