En reisefortelling,
Bussen har kjørt en time. Seks mil igjen til Kautokeino. Lave åser kledd med krokete bjørker bølger innover så langt øyet kan se.
Av Rune Sørensen
Snøen ligger ny og lett, isen på elvene er i god skikk.
Vi tenker på krokusen som har blomstra seg ferdig hjemme i Modum. Vårfølelsen er ikke der lenger. Hvorfor satt vi her? Den sprø ideen til Jørn Are om å delta på samisk grand prix begynner å nærme seg alvor.
Oi, der er et hus, gitt. Og ett til. Reinskinn til tørk på veggene. Skutere nedsnødd i gården.
Sameland
Kyllingnetting-beholdere på taket til tørking av kjøtt. Er vi i en landsby i Alaska langt ute på tundraen? Nei, vi er kommet til det sentrale Sapmi, Sameland. En slags nasjon på tvers av fire nasjoner. Det eksotiske siger inn.
Her skal dere bo, sier sjåføren. Vi stopper foran et bolighus i et boligfelt. To godt påkledde barn leiker utafor huset. Her? Er det hotell eller noe her? Nei, vi skal bo hos Marit Anne, samemor til sju barn, innehaver av et stort hjerte og husrom. Bures! Hun hilser på oss og ønsker oss velkommen. Øh, hei… mumler vi og fikler med koffertene våre. Samisken vår står til stryk. Vi veit ikke en gang hvordan vi skal hilse på samisk. Flaut. (Riktig svarhilsen er Bures bures, enkelt og greit.)
Vi hiver koffertene inn på de utflytta barneromma, og inn på bussen igjen. Den setter oss av igjen ved skolen. Snøen har lagt seg i fonner rundt veggene. Inn denne døra her. Plutselig står vi i en gymsal full av et band. Grand prix-musikerne har rigga seg i en ring på gymsalgulvet med kabler, lyd-duppedingser og instrumenter i alle utgaver. De venter på oss. Nå skal vi øve.
Stammespråk
Bandfolka snakker norsk, men vi skjønner lite av språket deres. På bordet er det snacks som passer til trøstespising. Vi samler oss rundt mikrofonene midt på gulvet. Og en to tre firr. Bandet trøkker i gang, blodproffe. Lærerne fra Modum synger sin amatørsang. Stopp. Rette opp i arrangementet. Bandet fører stammespråk, vi står der med mikrofonene våre og tenker igjen på hva vi har gjort. Bang! I gang igjen. Det begynner å ta form nå. Vi er et hakk proffere nå. Etter femte gjennomkjøring gleder vi oss over de fantastiske musikerne som får oss til å bli gode, i våre ører.
Nye og atter nye erfaringer gjør oss sultne. Orienteringsevnen er satt ut, og vi får heldigvis sitte på med Brita til nærmeste og eneste pub og pizza. Mack og pizza med røkt kjøtt går ned. Inntrykkene samles i gruppeterapien rundt pizzabordet. Stedet ser ordinært ut. Phu. Litt som hjemme. Men, nei. Der kommer en kar i Kautokeino-kofte. Jøss. Er det sånn det ser ut? Og en til. Og hun der har visst Tysfjordkofte. En og annen koftekledd smetter inn ei dør. Det får vi vite er joikerommet på puben. Innehaveren har tydeligvis hørt seg lei på joiking i tide og utide. Joiketrengte må pent gå inn og joike der. Spøkefugler antyder at det er virkninger av den nye joikeloven. Ikke som hjemme likevel.
Bohtaldievvá
Og så må vi hjem og finne senga. Bård fører oss med innebygd kompass. Gatenavnet er umulig å huske, men vi finner skiltet: Bohtaldievvá. Her er det. Rett i seng, snork etter en lang dag.
Vi våkner langfredag av samisk småbarnpludring. Kjøleskapet vi har fått låne er utstyrt med frokostmat. Snart kommer Marit Anne og setter i gang med å steike morgenpannekaker til tvillingene på tre og et halvt. Etter hvert kommer det fram at selv ikke sjøsamen blant oss kan samisk. Hun forbarmer seg over slett uttale av samehiten vår, og hun tar oss i skole. Nei ikke si det sånn! Det betyr at bikkja stikker av. Tvillingene går amok med sukkerposen mens Marit Anne driver språkrøkt. Jørn Are må gjenta og gjenta. Ikke si det, det betyr å klore. Og det betyr fuglerede. Nei pass på vokalene. N(i)era, ikke njera. (Heldigvis var den groveste feilen allerede luka bort. Sielu betyr stille. Det må ikke uttales ’tsjillu’ som betyr penis. Jørn Are sang altså om penis-vinden en periode.)
Å bruke apostelhester i Kautokeino er risikabelt. Som i andre lokalsamfunn i Norge er gangveier skilta med det velkjente blå skiltet. Men her brøyter man ikke gangveier, med hensikt. Her kjører man nemlig skuter. Fordelen er at skuterspor er hardt og fint å gå på. Ulempen er at man utvikler skuterangst når man er ute og går.
1300 i salen
Idrettshallen er stor og fin. Midt på den ene langveggen står scenen med full pakke av lysshow og effekter i runebommestil. Vi får vite at salen rommer 1300 publikummere, og at det pleier å være fullt. Det hjelper ikke på magefølelsen vår. Låten begynner å sitte, men koreografien vår er mildt sagt famlende. Det har vi ikke tenkt på: Vi må jo ta oss ut på scenen. På puben etter dagens prøver får vi tips om å se tøffe ut. Kor-avdelingen skal stå med hendene godt planta i midja under hele seansen. Vokalist Jørn Are kan bare rocke brakka, og Bård er fri til å posere gitarhelt. Vi er skjønt enige, over Macken, om at det er en genial koreografi.
Påskeaften og finalen har lenge forstyrra bakre del av hjernen. Nå er dagen her. Vi våkner til skalaøvelser fra Tiina, vår hyggelige finske konkurrent som bor på nabobarnerommet. Jørn Are ikler seg Lyngen-kofta. Ved frokosten får han hjelp av Marit Anne med kommagene. Hun joiker og surrer banda rundt ankelen på en riktig måte. Ut i skuterland igjen.
Tankene om å stikke av kommer stadig oftere. Koftetettheten øker. Generalprøve klokka ett. Alle stiller i sin fineste stas. Før oss skal ti joikere delta med hver sin joik. Det glitrer i svære søljer, og fargene i sjal og kofter lyser mot oss. På greenroom samles en broket og nervøs gjeng. Inspisienten innprenter: Si fra til meg hvis dere må på do! Og det må vi, ofte. Merkelig dette med generalprøve. Plutselig står vi på scenen, og der skal vi synge, gitt. Litt seint inn der, litt surt der. Vi skylder på lite lyd i monitor. Hoftefeste. Rocke. Posere. Vi halter igjennom. Det sies at dommerne bestemmer seg på generalprøven.
Kofter
Og så er det venting i Kautokeino Wartenhalle. Vi prøver å puste ut, finne en avsondra plass for å tømme hodet. Per og Bård okkuperer en tjukkas og får en urolig halvtime på øyet. Jørn Are pugger fremdeles tekst, men nå med riktig uttale. Supportere fra Jørn Ares urhjem Manndalen siger innom. De er sterkt merka av flere dagers supporting. Hyggelig distrahering. Salen fylles opp. Kofter fra fjern og nær. Kyser stolt på hodet. Søljene skinner. Tanker kommer om at vi kan bli misoppfatta. Kanskje de tror vi gjør narr av samisk kultur? Det begynte som en morsom greie på jobben. Nå: blodig alvor. Vi trøster oss med at det er bare blide fjes, selv fra de tyngste kulturpersonlighetene i Sameland.
Klokka er sju, salen er stappfull. Showet begynner. Joikerne har varma opp med sitronspising og hostesaft. Inn en og en. En mikrofon. Helt stille. Så strømmer joiken ut. De joiker vennen sin, hunden sin, barnebarnet sitt. Naken stemme i en stor hall. At de tør!
Sist ut
Vi er nest sist ut i vår klasse. De andre er proffere enn oss, føler seg hjemme på scenen. Ola Stinnerbom fra Gøteborg avslutter sitt forrykende jazzjoike-danseshow med et urskrik. Neste ut er vi. Magerotet har forplanta seg til hele kroppen. Vi introduseres: Fra Olmmáivággi og Vikersund: Guohparat! Låta bankes i gang. Jørn Are først, Per og Rune etter med hver sin mikk. Bård er allerede på plass med gitar. Hvor er mikken til Jørn Are? Det er tomt på scenen. En skygge som fyker inn fra høyre, smekker mikrofonen i handa til Jørn Are idet første linje ljomer ut i hallen. Biegga, biegga… Nervøsiteten har blåst bort med vinden fra vidda. Det er bare gøy. Jørn Are og Bård rocker mer enn noensinne. Per og Rune planter scenevant hendene på hofta. Flatt jern. Bandet sparker litt fortere enn tidligere. Gla-ska og ku-rock dundrer ut. Og til slutt lighter-refrenget: Valdde mus haja, valdde mus gieda ja cumma. Ta min duft, ta min hånd og mitt kyss! Applausen kommer kontant. Vi konsentrerer oss om bukkinga, og ut med oss. P H U! Måneders bekymring ute av kroppen med vinden. Nå er det bare å sige ned i en stol på greenroom. Stinnerbom vinner. At vi ikke kommer blant de tre beste, er det ikke noe å si på. Det skulle bare mangle. Vi er fornøyde med framføringa, men vi har innsett for lenge siden at vi ikke matcher superkonkurrenter med samisk uten aksent. Nå er det bare å nyte sjampis på festen, innta den siste overdose av samisk festivalkultur og stupe i seng.
Drømmen om grønne plener og blomstrende vår blir knust når vi ser tilstandene på Gardermoen. Ti cm snø og sledeføre hjem over Romeriksåsen. Det er sikkert vår skyld. Vi har nok tatt med oss litt Finnmarksvidde hjem til Syden.
Kilde:
https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/les-gruppas-egen-reiseskildring-her-1.2209727