Joda, den finske kjøpmannen fra Kilpis bader nok i luksus av overskuddet fra skistavsalget sitt. Hans luksus, min elendighet.
Av en ukjent årsak havnet møkkastavene fra den finske kjøpmannen med på flyttelasset mitt. Mine var de ikke, trolig var de kjøpt av min far. Han tenkte vel i sitt stille sinn at nå var sjansen kommet – at han nå kunne bli kvitt disse ubrukelige stavene.
Jeg regner med at det var han som dermed pakket de i tilhengeren min for vel tretti år siden. Og fra da av har de fulgt meg på min reise. Mange ganger har jeg forsøkt å glemme de igjen, men den gang ei…de dukker opp. ”Hei Jørn, du glemte stavene, men jeg har sendt de i posten” ”Takk, takk, men det var ikke nødvendig”. Og slik har stavene forfulgt meg.
Jeg har investert i minst fire par rådyre fjellstaver de siste årene. Disse har enten knekt eller blitt borte av ukjente grunner. Men ”Kilpisstavene” de blir ikke borte og må stadig tas i bruk da jeg ikke finner de nye. Som nettopp nå i helga. Møkkastaver. De glipper, er tunge, skeive og lange.
Vel, nå er jeg hjemme igjen fra enda en skitur med de gamle stavene. Nå er de pakka tilbake i boden og trenger forhåpentligvis ikke å tas frem igjen. Jeg skal huske på å kaste de når vi har vårrengjøring. Jeg lover…tror jeg.
